Artikkelen finner du her.
Artikkelen finner du her.
Side 1 og 2
Ungdomscoach Alexander Mørland Karlsen snakker av egen dyrekjøpt erfaring. – Det handler om å tørre om å gjøre det du er redd for… om å utfordre seg selv med skritt som er så små at det blir latterlig enkelt. De fleste undervurderer så sinnssykt hva de kan få til på et år eller to!
Referansene på nettsiden til Alexander Mørland Karlsen er så gripende at jeg tar meg selv i å tvile litt. Det var det der med at når noe virker for godt til å være sant osv. En Gutt på 15 har gått fra å være usosial til å være «veldig åpen med de fleste uten noe problem». Jente 16 sier gleden er der i mange dager etter hver coachingtime, og om den skulle forsvinne, har hun lært teknikker som redder vonde dager. En annen jente skriver: «Du gir meg ro i sjela hver gang jeg er hos deg og det er ingenting jeg ikke kan si til deg, alt er lixm greit å si, det blir aldri feil og blir allid respektert. Setter så utrolig stor pris på deg.» Og en mamma forteller hvordan Alex har hjulpet datteren til å få tilbake livsgleden.
Det er store ord å leve opp til. Alexander gjør det ikke enkelt for seg selv ved å skru opp forventningene så til de grader. Men så handler nettopp store deler av coachingfilosofien hans om hva som kan skje om vi tør å utfordre oss selv.
Hvis du gjør det som er rett, ikke det som er lett, får du et liv som er fett, siterer Alexander og smiler. Det er seg selv han siterer. Men erfaringen er dyrekjøpt.
HATET Å DANSE – Det er ingen som skulle gjettet i dag at jeg i ungdomstiden slet med både det ene og det andre. Prestasjonsangsten tok bort mye av gleden ved fotballen som jeg elsket, og i tillegg syntes jeg det var fryktelig vanskelig å være sosial eller snakke med folk.
Men det skjedde noe det året han tilbrakte i Argentina som utvekslingsstudent mellom første- og andregym.
– Jeg hatet å danse. Hatet det! Det var det verste … Jeg gikk i barnekor da jeg var fem år, og jeg måtte slutte fordi vi skulle gjøre en liten sånn dansebevegelse. Dit skulle jeg aldri tilbake. Sånn var det bare. Og så kommer jeg ned til Argentina som utvekslingsstudent … hadde kanskje vært på én fest før, og kommer ned dit, og alle skal bare ut å danse, ut å danse. Det var det som skjedde.
Side 3 og 4
Og jeg hatet det. Jeg følte meg så utilfreds med hele pakka. Så går det seks måneder og jeg liksom bare.…. «Jeg klarer det ikke.» Jeg følte meg så lost. Så jeg tenkte, her må noe skje. Enten må jeg begynne å drikke alkohol – jeg hadde ikke gjort det før, men jeg tenkte at det er noe jeg må begynne å gjøre for å komme over det å være sjenert, og jeg så jo at det funket for de andre – eller så må et eller annet skje her oppe i huet. Jeg må begynne å gjøre et eller annet… gjøre en endring. I stedet for å unngå det jeg var redd for, måtte jeg begynne å møte det litt mer. Da var det et eller annet som klikket altså. På en positiv måte. Jeg begynte å face det. De neste månedene før jeg dro hjem, var jeg alltid den første ut å danse. Var aldri den beste. Ble aldri noe særlig god. Men det var det å bare tørre. Det forandret alt.
– Du bare bestemte deg?
– Jeg tror nesten alt kan læres. Når det er ting vi sliter med, men føler at vi ligger på 4-5 på en skala fra en til ti, tar vi sjelden tak. Vi må gjerne ned på 1-2 før vi gjør noe med det. Men da øker sjansen for at vi tar tak, og når vi da virkelig eier det og gjør noe med det, er sjansen veldig stor for at vi ikke bare kommer opp på «ok», men at det som før var en svakhet, faktisk blir en styrke.
– Men det handler også mye om å klare å gjøre det første skrittet lite nok. Problemet med mye sjenerthet, som jeg også slet med, handler ofte om at vi er for selvbevisste. Det er flott å være selvbevisst, men man kan bli for selvbevisst. Et annet mål jeg hadde var lenge: Tenk om jeg kunne gå opp til en person jeg ikke kjente og få den personen til å le. Det hadde vart helt fantastisk. Problemet var bare at jeg ikke turte ha øyekontakt med folk en gang, ikke sant. Jeg var virkelig der.
Og det er det mange som kjenner seg igjen i. Sa da lagde jeg meg en trapp. Jeg fant ut at det jeg ville, ble et for stort steg. Jeg prøvde og prøvde og prøvde og ble bare sint på meg selv. «Du klarer det ikke, du klarer det ikke». Jeg måtte starte med mindre. Det tror jeg er nøkkelen til mye. Så jeg delte opp målet i overkommelige trinn (se egen boks). Jeg tror det var der mye begynte, for meg.
«Jeg føler at det jeg driver med
nå, er en videreføring av det
mamma aldri fikk gjort, men som
hun egentlig skulle»
ARKITEKTEN Året i Argentina ble et vende punkt på flere måter. Ikke bare opplevde Alexander at han ved å møte sin egen frykt i små trinn, faktisk kunne ta kontroll over livet sitt. Faren i vertsfamilien ble en uvurderlig samtalepartner som modellerte både lytting og en strategisk måte å snakke gjennom ting på som ble revolusjonerende for Alexander.
Jeg tror det var der tanken om dette med coaching begynte. Han var arkitekt. En fantastisk person. Han lærte meg så ekstremt mye på det året. Han ble en person jeg virkelig så opp til. Han hadde et lite atelier der vi hadde samtalene vare. Og jeg lærte så mye av hvordan han var og hvordan han så på verden og hvordan han var med andre mennesker. Han var en litt sånn… Sokrates-fyr. Han stilte meg veldig mange spørsmål som fikk meg til å tenke. Vi «konnekta» så det holdt. Da jeg kom ned dit, kom han med syv A4-ark med ting han syntes var veldig spennende, personlighetstester og masse forskjellig. En hel rekke med ting han presenterte for meg som vi begynte å snakke om. Masse rundt det mentale og hele den pakka.
– Så da bestemte du deg for å bli coach?
– Ja, jeg tror kanskje det. Men det lå der kanskje allerede som en mulighet. Jeg har en mamma som er helt fantastisk, den beste personen i hele verden. Jeg er selvfølgelig inhabil, men hun er det. Hun er utdannet helsesøster og jobbet vel to år før kroniske ryggproblemer gjorde at hun måtte slutte i jobben. Og jeg tror at de samtalene hun skulle hatt med ungdom, tok hun med meg opp igjennom. Jeg ble sånn sett vant til å snakke gjennom ting. Jeg føler at det jeg driver med nå, er en videre føring av det mamma aldri fikk gjort, men som hun egentlig skulle. Det er nok også en av grunnene til at jeg valgte å rette meg inn mot ungdom i coachingen min.
DRITSKUMMELT Etter å ha studert portugisisk, spansk og italiensk ved universitet og økonomi på OsloMet, tok Alexander coachingutdannelse og begynte å arbeide som coach samtidig som han skulle fullføre en mastergrad i Organisasjon, ledelse og arbeid ved Universitetet i Oslo.
– Du var ganske ung da du startet som coach, bare 23 år. Var det skummelt i starten?
Om det var skummelt i starten? Dritskummelt. 100 prosent. Da jeg startet første året, tok jeg imot folk i studentboligen min, med knall oransje vegger og gardiner og to knirkende plaststoler fra IKEA til 19,90 pr stykk. Der hadde jeg besøk av advokater og direktører. Jeg var 23 år gammel. Jeg forstår ennå ikke at det gikk. Om det var skummelt? Det var kjempeskummelt, og det varte jo en stund. Når man driver med noe sånt, så selger man litt seg selv, om det gir mening å si det sånn … Og bare det å ta betalt. Jeg holdt på å kaste opp bare ved tanken, eller hver gang jeg måtte heve prisen. Dette er jo
«… noe som jeg synes er veldig
spennende når vi snakker om
endring, er det å kunne endre
perspektiv»
noe jeg kunne gjort gratis, men som en venn av meg sa: «Hvis du virkelig vil hjelpe mennesker, så for all del gjør det gratis. Men da holder du kanskje i seks måneder eller ett år, og så har du ikke mer penger igjen.»
Etter et halvt år tok han et oppgjør med seg selv og fant ut at mastergraden i bunn og grunn bare var en slags unnskyldning for å ikke gå all-in på det han innerst inne visste var det rette å gjøre – satse på doMundo Coaching på fulltid.
Side 5 og 6
«Vi tenker ofte at vi må ha selvtillit før vi kan gjøre
noe. Det var det jeg tenkte også. Jeg må føle meg
klar og selvsikker. Da må du vente i evigheter.
Det er faktisk motsatt. Det er når du gjør noe, at
selvtilliten kommer.»
Side 7 og 8
– Det er rart hvordan det man føler mest motstand mot, ofte er den riktige veien. Og det er noe som jeg synes er veldig spennende når vi snakker om endring: det å kunne endre perspektiv. Jeg tror det er noe av det viktigste coaching og forandring handler om. Men endring kommer ikke av seg selv. Og heller ikke gjennom urealistisk positiv tenkning. Mange tror coaching handler om det. Men skal vi fra A til B, må vi tørre å utfordre oss selv. Dette er også noe av det viktigste … dette med mot. Vi tenker ofte at vi må ha selvtillit før vi kan gjøre noe. Det var det jeg tenkte også. Jeg må føle meg klar og selvsikker. Da må du vente i evigheter. Det er faktisk motsatt. Det er når du gjør noe, at selvtilliten kommer. Så lenge det er overkommelig nok! Dette er viktig altså. Knallviktig!
Et stykke ut i samtalen begynner jeg å skjønne at de som har vært utsatt for Alexanders coaching, kanskje ikke overdriver på nettsiden hans likevel. Alexander er så fullstendig til stede og helt opplagt uvant med å være den som snakker. Hele tiden lurer han på hva jeg tenker og mener og har opplevd. Han virker oppriktig nysgjerrig, lytter med hele seg og oser av strategier, muligheter, håp og fremtidstro, bare jeg skulle antyde at noe oppleves utfordrende. Han klarer simpelthen ikke la være å coache meg litt. Optimismen hans smitter lett.
«Ofte handler det om at det første steget er for stort.»
– Her, sier han og rekker meg papir og penn. Jeg har nettopp spurt hvorfor coaching fungerer. Skriv «motivasjon» med store bokstaver horisontalt bortover.
Jeg gjør lydig som han sier.
– Hva får du hvis du legger til en K mellom A’en og S’en?»
– Motiv Aksjon! Motiv handler om hvor vi vil. Hva vi har lyst til. Superviktig. Og så har du aksjon … handling. Når folk snakker om motivasion, tenker de ofte på det første. Men vi trenger begge. Mangler en av dem, får vi en annen følelse som rimer på motivasjon, som er frustrasjon. Man kan for eksempel ha motivet, men så klarer man ikke å komme i gang. Ofte handler det om at det første steget er for stort. Andre kjenner på det motsatte. En 24-åring har for eksempel begynt på noe, begynt å klatre opp en stige, og så merker han at det er ikke det han skal gjøre. Stigen han klatrer i står på feil sted.
– Har du hørt om 20-sekundersregelen? Det var en fra Harvard som jobbet med motivasjon og hele den biten. Han hadde så lyst til å bli flink til å spille gitar, men kom aldri i gang. Men så løsnet det plutselig av seg selv, og i løpet av to måneder fikk han øvd masse og ble ganske flink. Forskjellen? Han glemte å sette gitaren på plass. Den ble bare stående der ved siden av sofaen. De 20 sekundene det ellers hadde tatt ham å hente gitaren i skapet i naborommet var nok til at han ikke kom i gang.
Hvis man stoler bare på motivasjonsbiten … lykke til, sier jeg. Vi må senke barrieren for ønsket adferd og sette opp barrierer for uønsket adferd. Skal du trene, for eksempel, og legger klærne frem så alt er klart, er sjansen mye større for at du går og trener. Har du avtalt med en venn at dere skal gjøre det sammen, så lar du ikke ham i stikken. Vi må lære å tenke ett skritt foran oss selv.
LATTERLIG ENKELT Alexander Mørland Karlsen er sammen med Tom-Rune Sørensen, Norgesmester i Footvolley og har kommet til kvartfinalen i EM. Men etter skade og operasjon i kneet var det en utfordring å komme i gang med trening igjen. Når han hører at jeg av og til sliter med å trene systematisk, blir han veldig engasjert, og coacher meg ivrig i mange minutter før han forteller litt om hvordan han selv kom i gang med treningen.
– Det handler om å gjøre det latterlig enkelt. Setter du deg mål du mislykkes med, gir du bare opp. Jeg var naturligvis fristet til å tenke at nå skulle jeg sette i gang og trene fem ganger i uka. Jeg var motivert. Jeg visste hvor jeg ville. Men så tok jeg meg i det og tenkte at jeg må praktisere det jeg selv lærer. Mitt første mål var rett og slett at jeg skulle komme meg ut av huset hver dag, om det så bare var å gå til postkassen og tilbake. Det handlet om å vite 100% at man kan lykkes, samtidig som man bygger en ny vane med å krysse dørstokkmila og oppleve suksess, suksess, suksess. Jeg visste at det ikke var bare det jeg skulle fortsette med i et år, men det var viktig å bygge den vanen i starten. Etter noen uker satte jeg meg et nytt mål: To ganger på treningsstudio i løpet av uka. Igjen måtte jeg begrense meg i forhold til det jeg egentlig syntes jeg burde få til. Jeg bestemte meg også for at det ikke spilte noen rolle hva jeg gjorde når jeg kom dit. Malet var å ha kommet seg dit. Møte opp. Da kunne jeg vare fornøyd med meg selv. Man har ofte så utrolig høye forventninger til seg selv, men det handler om å tørre å starte fra scratch, ha den ydmykheten, og å begynne med mål man vet man kan lykkes med. Det handler om bærekraft. Lærer man å ta de små skrittene, er det ikke den ting man ikke kan klare.
– Fungerer dette også om målet er å bli for eksempel mer modig sosialt?
Ja, men du må definere suksess ut fra hva du selv har 100 % kontroll over. I sosiale sammenhenger kan du ikke kontrollere hvordan det går … bare hva du selv gjør. Se på det som trening. Uansett hva som skjer, så har du lyktes, fordi du gjorde «øvelsen». Om oppgaven var å gå bort til noen å si hei, og så blir det pinlig etterpå, men du har likevel lyktes. Du har gjort en øvelse som på sikt vil gjøre deg dyktig. Du må ikke definere suksess etter hvordan det går, men om du har møtt opp og gjort det du skulle. Forventingen her er superviktig. Definerer du suksess etter hvordan det går, og så føler at det ble mislykket, vil du aldri gjøre det igjen. Da har du lagt det presset på deg selv. Du kan aldri styre hvor bra det går med f.eks. smalltalk, om den andre responderer og blir med eller ikke. Om det ikke går bra, vil du i 99 % av tilfellene ta på deg skylden for det. Og så tenker sikkert den andre personen akkurat det samme, at det er han det er noe feil med. Det er viktig å fokusere på ministegene – som kan være store steg for deg om du aldri har tatt dem før – og gjøre dem så små som mulig.
Side 9 og 10
DOPAMIN PÅ BILLIGSALG – Hva er ungdommenes største utfordring nå for tiden?
– Jeg tror at en av de store utfordringene er at det er så mye billig dopamin rundt omkring. Det er så mye som distraherer oss: være på Snap, TikTok osv. «Skal bare se én Youtube-video», og så har det plutselig gått en time. Vi får så mye rask dopamin for alt mulig uviktig i stedet for å bruke energien på det som gir oss noe på lengre sikt.
Dopamin er et signalstoff hjernen skiller ut som gir en følelse av tilfredshet, og som derfor forsterker adferden som utløste den. Det er også avgjørende for konsentrasjonsevnen. Det har vist seg at mye av det vi gjør på internett, som å spille, chatte, se på videoer osv. utløser dopamin i hjernen.
«Det er alltid lettere å søke den billige
dopaminen enn å velge de viktige
tingene som kanskje gir mer på sikt,
men samtidig krever mer.»
– Du har hørt om FOMO – Fear Of Missing Out? Det er det som gjør at du for eksempel må følge med på SnapChat hele tiden. Jeg lever etter JOMO – Joy Of Missing Out. Jeg har for eksempel bevisst blokkert varsler fra en del apper. Det handler selvfølgelig om balanse, men å finne den balansen kan være vanskelig. Det er alltid lettere å søke den billige dopaminen enn å velge de viktige tingene som kanskje gir mer på sikt, men samtidig krever mer. Vi må tørre å face ting. Tørre å gå ut av komfortsonen, men også tørre å gi det tid. Det som er ubehagelig på kort sikt, kan gi oss så mye mer på lang sikt. Men også motsatt. Det som kan være behagelig på kort sikt, bare velge enkleste utvei, kan bli ubehagelig på lang sikt. Vi er så utålmodige. Hele samfunnet er blitt sånn. Vi krever mer og mer å få resultater med én gang. De fleste overvurderer hva de kan få til på en uke, og undervurderer så sinnssykt hva de kan få til på et år eller to. Tenk på trening: Hva får du gjort på en uke eller to? Ingenting. Når du bryter ned målene i delmål du vet 100 % du kan klare – latterlig enkelt som jeg pleier å si – får du masse suksess og dermed også dopamin som faktisk hjelper deg.
– Ditt budskap til verden?
– Gjør det som er rett, ikke det som er lett, og du får et liv som er fett. Det handler om fire ting: Fett: Dette er (1) visjonen. Hvordan ønsker du at fremtiden skal være? Dette er unikt fra person til person. Rett: Det handler om (2) verdiene dine. Hvordan ønsker du å leve? Gjør: Hvilke (3) valg kan du ta som fører til nye (4) vaner?
Og her har jeg en setning til. «Du må gjøre det rette lett.» Bygge nye vaner gradvis. Jeg gir jo hjemmelekser, og de må være superoverkommelige. Noe man kan forplikte seg til 100%
– Hvor ligger coaching i tilbudslandskapet mellom PP-tjeneste, helsesøster, psykolog osv.?
– Det er det mange som lurer på. Først og fremst er nok coaching mer et lavterskeltilbud. Du trenger ingen henvisning eller diagnose. Det handler ikke om å bli fikset, men om å nå mal. Coach er derfor kanskje litt mindre skummelt og alvorlig. Terapeuter eller psykolog har ofte fokus på fortiden … det som har vært. Hos meg handler det mer om å se framover, ikke ha fokus på sykdom, men på friskhet.
– Jeg er naturligvis obs på hvem jeg tar inn. Vi har alltid en kartlegningssamtale. Merker jeg at det er noe jeg ikke har kompetanse på, anbefaler jeg heller psykolog eller andre tjenester. Det er viktig for meg. Forsamtalen gjør at de som skal komme til meg, kommer til meg. Jeg er faktisk veldig obs på det. Det er også noen som er skeptiske og synes det er skummelt. Det er viktig for meg at de er motiverte, at de vil ha hjelp. Å ta inn noen som ikke vil ha hjelp, blir jo ikke bra for noen av oss.
– Hva kan du hjelpe dem med?
– De jeg jobber med, er for det meste ressurssterk ungdom. Det kan vare idrettsutøvere som vil ha hjelp til å takle stress og press og finne ut hvordan de kan gjøre det enda bedre. Men samme problematikk kan også gjøre seg gjeldende i skolen. For eksempel om man skal stå foran klassen og presentere.
– Mange føler seg generelt overveldet og trenger hjelp til å sortere, finne en retning i livet, klare å være seg selv. Jeg tror det som handler om selvtillit, og ikke minst sosial selvtillit – å være seg selv – har blitt mer markant de siste årene. Kanskje enda mer under koronaen. Det er mange som har hatt tid til å tenke mer over hvor de vil og hvem de ønsker å være.
– Det er et par ting som skiller meg fra det tilbudet som allerede finnes i skolen og helsevesenet. Hos meg handler det mye om å sette mål vi blir enige om. Det er ganske konkret, og det finnes en verktøykasse for å nå målene. Og så er det timene mine. De er alltid på 2 x 45 minutter pluss minus ti minutter. Det skal være god tid. Ungdommen skal føle seg skikkelig sett og ikke få noen samlebåndfølelse. Det skal heller ikke oppleves som et intervju med spørsmål og svar der målet er å finne og løse et problem, men mer som en gjensidig samtale der vi bygger tillit. Det handler om dem som hele mennesker, ikke bare utfordringene deres. Når de kommer hit, er jeg genuint nysgjerrig på dem som mennesker.
– Har du alltid vært god til å lytte? Er det personlighet eller lært? Kan jeg lære det?
Det viser seg at jeg ikke er den første som spør. På nettsiden ungdomscoaching.no tilbyr Alexander faktisk en hendig liten E-bok for foreldre og andre som bryr seg, men lurer på hvordan de kan få til gode samtaler med ungdom. Med meg blir han mer personlig.
– Når man er usikker på seg selv eller sjenert, har man en tendens til å være veldig selvbevisst. Man er veldig inni sitt eget hode og tenker på det neste man skal si, eller tenker at nå må jeg ikke si noe dumt og sånne ting, i stedet for å fokusere på den andre personen. Jeg har alltid likt å lytte. Men det er ikke alltid jeg har klart det. Det er nok en av de største forskjellene for meg også, det med at jeg pleide å føle at spotlighten var på meg selv … nå må jeg prestere og bevise, og nå må jeg ha 100 morsomme ting å si. Men det å klare å skifte fokus til den andre personen, tenke at spotlighten er rettet mot dem, da merker man at samtalen flyter mye bedre, og at den til og med føles bedre for meg selv. Mange føler at de har spotlighten på seg. Men kunsten er å sette den på den andre personen.
– Har du sett det kinesiske tegnet for å lytte? Det er sammensatt av fem tegn: Det er øret, naturligvis, og så er det øynene. Det handler om kroppsspråket. Det er superviktig. Og så er det hjertet, og det er så viktig overfor ungdom: å klare å lytte med hjertet. Både til det som ligger ungdommens hjerte nær, deres interesser osv., men også å lytte uten å dømme tror jeg er knallviktig. Ofte, men ikke alltid, dømmer ungdommen seg selv ganske hardt. Og de siste to tegnene er udelt oppmerksomhet og kongen. Den du lytter til er kongen akkurat nå. Du gir den personen din udelte oppmerksomhet.
DOMUNDO Alexander har tilbragt flere år i Sør-Amerika, ett år i Brasil i tillegg til året i Argentina. Han elsker simpelthen Sør-Amerika og behersker bade portugisisk og spansk. Han føler seg hjemme der på en måte han ikke gjør i Norge. Det var også der han lærte å elske footvolley, en sport han gjerne ser at flere nordmenn også begynner med. Pa sommeren deltar han gjerne på ungdomsleirer der han lærer bort sporten. Når jeg intervjuer ham, er det like før en ny tur til Sør-Amerika – denne gangen til Colombia.
– Men hva betyr doMundo? Hvorfor heter selskapet ditt doMundo Coaching?
– Ja, nå skal du få gjette, sier han. Han har selvfølgelig fått med seg at vi deler en interesse for språk.
«Noe med verden» tipper jeg. Men hva betyr det?
– Ja … det betyr «fra verden». Det er en drøm jeg har hatt lenge … en drøm om å starte et sted der man kan komme og drive med alt mulig som er bra, for eksempel dansing, yoga, surfing, mentaltrening, språkkurs – masse av disse tingene som går inn under ting som er sunt og bra – et sted der folk fra forskjellige «verdener» møtes! Og dit tror jeg at jeg er på vei.
– Det stedet skal vel ligge i Sør-Amerika da?
Det skal det. Du lover at du kommer?
Jeg merker, som så mange av klientene hans, at om ikke annet, så hadde jeg i hvert fall ikke hatt noe imot å snakke mer med Alexander.
NAVN: Alexander Mørland Karlsen som oftest kalt Alex
JOBB: Coaching. Både for ungdom og voksne.
ALDER: 33
OPPVEKST: Arendal
EKSTRALIDENSKAP: Footvolley (faktisk regjerende norgesmester)
SPRÅK: Norsk, Engelsk, Tysk, Spansk, Portugisisk og Italiensk
NETTSIDER: ungdomscoaching.no og domundocoaching.com
Bladet med intervjuet kan bestilles her.