En Lærer, En 200-Lapp Og Verdien Av Selvfølelse

Første dag på den nye skolen

Maria er 14 og har akkurat begynt på en ny ungdomsskole. Etter et år med dårlig skolemiljø, mobbing og prestasjonsjag ble det for mye for henne i slutten av åttende klasse. I dag er første dag på den nye skolen og hun er redd for at hun ikke skal ha noen å være med. Rundt henne skravler de nye medelevene hennes om hva de har gjort i sommerferien og hvilke lærere de håper å få dette skoleåret.

Den nye læreren

Bråket blir avbrutt av at døren til klasserommet sakte blir åpnet opp. Døren knirker lett og inn kommer en eldre mann med gråhvitt skjegg og varme, nysgjerrige øyne.

”Yes, det er William!” hører hun en av medelevene hviske begeistret til sidemannen, ”Storesøsteren min hadde ham som kontaktlærer for to år siden og jeg husker mamma sa at han var grunnen til at Vibeke klarte å fullføre 10. klasse”.

200-lappen

”Denne her”, sier læreren og tar opp en pengeseddel fra brystlommen, ”er en skinnende ny 200-lapp fra minibanken over gaten. Fin å se på og i perfekt stand. Det er ikke så mye som en skrape på den.” Han tar en kort pause, ser seg rundt i rommet og spør: ”Er det noen her som har lyst på den?” Ikke overraskende ser Maria at de aller fleste umiddelbart rekker opp hendene.

Læring gjennom eksempler

”Okay…”, fortsetter læreren, ”så de aller fleste vil ha den. Men hva om jeg gjør sånn da?” sier han og krøller seddelen sammen til en liten ball. ”Hvor mange vil fortsatt ha den?” Igjen strekker elevene armen i været.

”Da har jeg egentlig bare ett spørsmål igjen til dere, kjære elever… ”, sier læreren mens han slipper 200-lappen og lar den faller sakte mot gulvet, ”hva hvis jeg gjør dette?” Idet seddelen treffer gulvet skriker han ut: ”dumme, teite, verdiløse 200-lapp!” og begynner å tråkke på pengeseddelen og vrir den under skoen. Før elevene får summet seg tar han opp seddelen, roper ”du er fullstendig ubrukelig!” og slår den mot veggen.

”Nå,” sier læreren andpustent og bøyer seg ned for å plukke opp 200-lappen som nå både er skitten, krøllete og har et par rifter. Han retter ut seddelen så godt han kan før han spør med et lurt smil om munnen: ”Hvem vil fortsatt ha den?”

Maria ser seg rundt og ser flere som sitter med munnen vidåpen som om hjernene deres enda ikke har funnet ut hvordan de skal kategorisere det de har akkurat har vært vitne til. Likevel, én etter én, rekker alle elevene opp hånden.

”Hmm, interessant. Hvordan kan det ha seg at dere alle sammen fortsatt vil ha 200-lappen selv om den nå både er skitten, krøllete og har fått flere rifter?”

”Cash er cash!” kommer det umiddelbart fra plassen bak Maria.

”En 200-lapp er jo verdt 200 uansett hvor stygg eller skrukkete den måtte være!” hører hun en annen si.

Din verdi uavhengig av omstendighetene

”Ja, ikke sant?” sier læreren. ”En 200-lapp er alltid verdt 200 kroner uansett hvor mange ganger man måtte tråkke på den eller hva man måtte finne på å si til den. Den er alltid verdt 200 kroner fordi den var laget med den verdien. Det samme er sant med dere som mennesker. Kanskje har folk sagt ting eller gjort til deg som har fått deg til å tvile på deg selv og du har begynt å lure på om du i det hele tatt er verdt noe. Vet du, det er en hel verden der ute som vil både si og gjøre alt den kan for å få deg til å føle deg som om du ikke strekker til, som at noe er galt med deg, som at du aldri vil bli god nok.”

Det var helt stille i klasserommet. Maria følte det som om han snakket direkte til henne og det var tydeligvis flere enn Maria som følte det samme.

”Men uansett hva som har skjedd, eller kommer til å skje, vil du aldri miste verdien din. Din mening betyr noe. Tankene dine betyr noe. Du betyr noe. Vit at uansett hva du tror du er, så er du alltid mye mer. Husk at ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten at du tillater det. Og det, kjære elever, er jeg sikker på at dere ikke kommer til å tillate.”

”Jeg er faktisk like sikker på det, som jeg er sikker på at vi ikke kan starte 9. klasse uten iskrem. Så, Maria, kan ikke du ta med deg 200-lappen og de som sitter rundt deg og dra bort til butikken for å kjøpe litt is? Kommer dere tilbake uten å ha brukt opp hele seddelen, stryker jeg dere alle sammen!”

Maria smilte idet læreren ga henne 200-lappen og blunket til henne. Med en sånn lærer skulle niendeklasse gå bra.